LYKKE

LYKKE

Skrevet av Per Arnold Krekling 28.12.2020. Denne fiktive fortellingen er forfattet og tilsendt oss av vår kunde Per Arnold Krekling. Den gjør oss varm om hjertet. Tusen hjertelig takk for bidraget.

Inga ble født med litt annerledes ballast enn de fleste andre barn. Hun lærte for eksempel aldri å lese og skrive ordentlig. Enkle setninger greide hun, men det skulle ikke mye til før hun mistet sammenhengen. Hun kunne derimot addere prisene på handlelisten etter hvert som kjøpmannen noterte og hadde sluttsummen klar lenge før ham. 

På skolen hadde hun det ikke greit. Det ble til dels mye erting, og herming etter hennes talefeil. Hun ble dyttet, spent bein for, fratatt lue og votter og fikk tømt søppelbøtta i skolesekken. I dag heter dette mobbing, men det ordet var ikke i bruk på den tiden. Kanskje det ikke var oppfunnet enda? 

Inga elsket å sykle. Det gjorde hun siden hun som barn fikk en trehjulssykkel av en av de mange ”onklene” som for kortere eller lengre tid bodde sammen med hennes mor.  

Sykkelen var blå. Kåre, som denne onkelen het, hadde malt teksten «Lille Lykke» med sirlige bokstaver på det vesle bagasjebrettet bak på sykkelen. Inga brukte denne sykkelen fra hun var knapt to år gammel og helt til den ble stjålet da hun var nesten fem.  

Da de flyttet fra bondegården, der mor leide en trekkfull og fuktig leilighet i annekset, og inn i en kommunal bolig i distriktets småby, fikk Inga asfalt å sykle på. Dette var noe helt annet enn den hullete og gjørmete gårdsplassen som hadde vært hennes utendørsverden på bondegården.  

Selve grunnlaget for sykkelgleden var lagt og ble en viktig del av henne. Under hele oppveksten syklet hun. Sykkelen hun lærte å sykle på var en herresykkel. Det så litt rart ut for dem som så dette for første gang, for hun måtte holde sykkelen skakke for å rekke ned til bakken med bena.  

Da hun fikk damesykkel fortsatte hun lenge å sykle med sykkelen på skrå. Hun fikk den på våren det året hun fylte seks år, men det tok resten av sommeren før hun greide å sykle som folk flest.    

Sykkelen ble hennes tilflukt og frihet, hennes asyl så å si. Hun tok lange turer så snart hun hadde anledning og vær og årstid tillot det. Inga hadde med niste som hun nøt på stille steder. Da følte hun at hun levde. Hun fikk aldri tatt sertifikat og fortsatte med syklinga.   

Inga syklet lenge etter at hun fikk Parkinsons, men etter hvert som sykdommen utviklet seg ble det mer og mer vanskelig å holde balansen. Verst var det når hun måtte stoppe og gå av sykkelen ved fotgjengeroverganger. Da fant hun det strevsomt å komme i gang igjen.  

Så etter å ha veltet og slått seg et par ganger, og å ha vinglet over på venstre side på sykkelstien med det resultat at hun ble påkjørt bakfra av en syklist som tok henne igjen, måtte hun slutte med syklingen. 

Dette ble en stor psykisk nedtur for henne. Denne frihetsberøvelsen ble vanskelig å takle og gjorde seg utslag i depresjon og isolasjon. Stort sett ble det til at hun bare gikk ut for å gå i butikken eller når hun måtte til lege for kontroll. Ellers ble hun sittende i sofaen foran fjernsynsapparatet. Hun kalte seg selv en «yrkestitter» 

Da Inga fikk ny fastlege anbefalte han å søke om en trehjulssykkel. Inga forsto ikke noe av dette, så legen brukte god tid på å forklare. Det ble til at legen søkte for henne. Inga var meget skeptisk. Skulle hun, godt voksen som hun var, begynne på trehjulssykkel igjen? Hva ville folk si? Var det en mobbegrunn? 

Etter hvert som tiden gikk greide Inga å forsone seg med tanken. Da hun etter fem måneder fikk brev med vedtak om innvilgelse av sykkel med tre hjul, var hennes glede ubeskrivelig da nabokona endelig fikk forklart henne hva brevet betydde.  

Men det ble en skuffelse for Inga. Sykkelen hun fikk hadde et hjul foran og to bak. Hun greide ikke å forstå at hun ikke behøvde å holde balansen på denne sykkelen. Kommunens ergoterapeut forsøke gang på gang å hjelpe henne. De brukte timer og dager, men Inga klarte ikke å bli fortrolig med sykkelen.   

Så, utenfor butikken en dag fikk Inga øye på en person som hadde en annerledes trehjulssykkel. Denne sykkelen hadde to hjul foran og ett bak.  Personen så at Inga var interessert og de kom i prat. Det endte med at Inga fikk prøve sykkelen. Og underet over alle undere skjedde; hun mestret sykkelen etter bare noen få minutter.  

Neste gang hun skulle prøvesykle med ergoterapeuten fortalte hun om denne opplevelsen, og en sykkel med to hjul foran ble tryllet frem.  

Inga strålte av lykke. Hun hadde fått igjen sin frihet. Sykkelen var rød og hadde påskriften «Viktor Power! i hvite bokstaver. 

Nabokonas mann lagde et lite skilt som han festet foran på sykkelen. Der sto det «STORE LYKKE».  

 

 

Les også

Du må være logget inn for å kommentere.

Skriv en kommentar

111