Norges mest fleksible mann

Norges mest fleksible mann

10. april 1972 kom Geir Arne Hageland til verden på Lillehammer sykehus. Han var frisk og rask, men det var tydelig noe som ikke stemte helt. Hendene så ut som to klumper der fingrene var vokst sammen med hud mellom. Han manglet deler av leggene og hadde svært dårlig knefunksjon. Føttene var vridd innover.

Det vanskelige valget

De første fem årene av livet bestod av operasjoner med varierende og usikre resultater. Fingrene ble skilt fra hverandre og har i dag noe nedsatt funksjon. Legene prøvde også å rette ut beina. I tillegg brukte han ortoser (skinner). Det var svært belastende både for den lille kroppen og for familien. Det ble mer og mer tydelig at beina aldri ville bli funksjonelle, og foreldrene ble stilt overfor et nesten umulig valg. Skulle de amputere beina hans? De valgte amputasjon.

Idrett og aktivitet

«Var det riktig valg?» er et spørsmål de fortsatt stiller seg. Geir Arne på sin side er overbevist om at det var riktig. Han har aldri følt seg spesielt begrenset. Med proteser spilte han fotball og var med på alt kompisene gjorde.

Et inkluderende miljø har gjort det mulig for Geir Arne å være med på det aller meste gjennom oppveksten. Han har spilt både fotball og squash med korte proteser, og også vært kaptein på et volleyballag. «Jeg var kanskje ikke så god på å blokkere ved nettet, men jeg kunne stå bak og serve, for jeg var flink til å plassere ballen. Så da utnyttet vi de fordelene som var», forteller han.

Alpint med proteser har han også prøvd, men her må han nok innrømme at sitski er et bedre alternativ.

På skitur med proteser

Geir Arne går langrenn som barn. Han har én ski hver vei fordi protesene er hver sin vei.
Geir Arne på langrennstur som barn. Foto: Funkibator

Da Geir Arne var tolv år var han på skitur med faren sin i nærområdet på Dovre. Da det kom en liten nedoverbakke staket han til, for det var gøy å kjøre fort. For å holde balansen på protesene måtte han lene seg bakover, og da blir belastningen på protesenes ankelledd nokså stor. «Jeg hørte et stort knas i den ene protesen, og så forsvant både beina og skiene ned bakken mens jeg lå igjen på toppen. I bunnen av bakken møtte beina mine rektor på skolen jeg gikk på. Det er godt at bygda er liten, for da vet man i hvert fall hvem sine bein som kommer», ler Geir Arne.

Rovdrift

«Jeg har alltid prøvd å gjøre alle aktiviteter likt som de andre, og har nok utfordret en del fysiske lover til tider». Han elsker aktivitet, men må passe på. «Når jeg mangler noen kroppsdeler belaster jeg jo de resterende mer. Så jeg må tenke litt på livsløpet mitt med tanke på hofter og slikt også. Jeg skal jo ikke alltid drive rovdrift på kroppen». Han synes det er vanskelig å vite hvor mye man skal begrense seg. «Man må alltid ta en risikovurdering og tenke litt på hva som egentlig er viktig i livet».

Norges mest fleksible mann

Geir Arne har alltid hatt både korte og lange proteser. Mange ganger er de korte mest funksjonelle, mens de lange tar seg best ut. På barneskolen brukte han som regel de korte av aktivitetshensyn fordi de gir bedre balanse og koordinasjon. Han var med på friidrettsdaget med resten av klassen og løp 60-meteren. «Jeg deltok til og med i lengdehopp. Jeg hoppet nok kortest av alle!» ler han. Han oppnådde ikke de store resultatene, men han er overbevist over at hans deltakelse var viktig både for han selv, klassen og lokalsamfunnet.

«Det gjorde også at jeg kunne være med på ordinær gym på barneskolen, og jeg følte ikke at jeg trengte noe særlig tilpasning».

Tilpasninger til besvær

På ungdomsskolen var ikke gymtimene fullt så rosenrøde. «Læreren hadde gått på et kurs om gym for funksjonshemmede og var overbevist om at alt måtte tilpasset spesielt for meg». På videregående ble han tatt ut av gymmen med egen lærer med begrunnelsen om at han skulle få fullt utbytte av aktiviteten. «Det var nok godt ment, men ikke helt riktig».

Sosialt og faglig sterk

Han har alltid hatt mange kamerater og aldri hatt det vanskelig rent sosialt. Geir Arne forteller at han var en dominerende person både fysisk og sosialt på skolen. «Jeg brukte det nok litt for å få en form for respekt». Han bemerker at det ikke nødvendigvis var så positivt, selv om det fungerte. Det at han var en av klassens aller beste rent faglig, gjorde også det sosiale enklere.

Studietiden i rullestol

Etter videregående flyttet Geir Arne til Manchester for å studere Management Sciences i tre år. Han skulle bli siviløkonom. «Der fikk jeg min første skikkelige nesestyver og måtte jobbe knallhardt for å klare meg rent faglig. Det førte til at jeg nesten ga opp, men jeg klarte å fullføre». Han gikk kraftig ned i vekt, hvilket gjorde at protesene plutselig ikke passet. Det gjorde ham avhengig av rullestol en periode. «Heldigvis var Manchester mye bedre tilpasset rullestoler enn hjemme. Engelskmenn er også veldig høflige og åpner alltid dører for deg. Så rullestol ble et effektivt hjelpemiddel», forteller han.

Karriere

Geir Arne jobbet knallhardt og fullførte bachelorgraden på tre år, men valgte bort masteren. «Jeg visste ikke helt hva jeg ville fordype meg i». Derfor vendte han nesen hjem til Norge og endte etter hvert opp som IT-konsulent innenfor økonomisystemer. I 13 år lærte han opp kunder, før han igjen tok fatt på pensum og tok en mastergrad i Innovasjon og Næringsutvikling.

Ingen grenser

I 2009 ble Geir Arne med på det populære TV-programmet «Ingen grenser» sammen med ti andre mennesker med ulike funksjonsnedsettelser. Her ble han inspirert til å teste grenser innen friluftsliv. På dette tidspunktet var Geir Arne svært konkurransefokusert og følte at han alltid måtte ha et nummer på brystet, men fikk en helt ny holdning takket være «Ingen grenser». «Det var, i motsetning til de fleste andre TV-konsepter, et samarbeidsprosjekt og ikke en konkurranse. Det var et utrolig godt konsept fordi alle skulle nå et felles mål».

Faren var fjelloppsynsmann og tok stadig med seg Geir Arne og lillebror på tur i oppveksten. Da de var på tur var imidlertid pappa på jobb og måtte gjøre ting fort, og det var ikke tid til så mye kos. Dermed var Geir Arne ganske lei friluftsliv, men fikk ny giv etter «Ingen grenser».

«Det å skulle være ute en hel måned var spennende. Vi måtte gjøre alt selv, men hadde relativt trygge rammer. Det var ikke langt til hjelpen. Det viste at man ikke alltid trenger Beitostølens flate løyper og alt må ikke være tilrettelagt for at man skal kunne ha det fint i naturen».

Han erfarte at en funksjonsnedsettelse ikke trenger å bety at man ikke kan takle utfordringer som naturen byr på.

Eget firma

«Ingen grenser» inspirerte Geir Arne til å starte sitt eget firma kalt Funkibator i 2008, som han i dag driver på fulltid. Hovedmålet hans er å drive så mye som mulig med det han synes er gøy, og sykling er en stor del av det.

«Det er mange familier der én har en funksjonsnedsettelse. Det som er viktig da er å utligne forskjellene og gi familien muligheten til å ha et aktivt liv sammen, og ikke bare skape et tilbud for den ene som er funksjonshemmet», forteller gründeren.

Hjelpemidler kan være med på å utligne forskjellen, og derfor tilbyr Funikbator sykkelturer der man kan låne både vanlige sykler og spesialsykler, som håndsykler og sittesykler med tre hjul.

Han har høye krav til hjelpemidler; jo mindre ekstrautstyr, jo bedre. Og da må man velge det riktige ekstrautstyret som har en god nytteverdi. «En langrennspiggekjelke skal være så god at man ikke er avhengig av flatere løyper, man skal kunne gå på ski på lik linje med resten av familien eller vennegjengen».

Sykkelfrelst

Tidligere syklet Geir Arne på en trehjuling uten motor, og mente at sykling med motor ikke var ordentlig sykling. I 2015 ble han introdusert for terrengsykling av Bardum fagkonsulent Snorre Loraas på aktivitetsuken Arctivity i Nord-Norge. «Jeg fikk prøve en Praschberger Comp CC og så at det åpnet seg mange nye muligheter. Endelig kunne jeg sykle opp bakker og på skogsstier og komme ut i et helt annet terreng». Etter hvert fikk han sin egen Comp CC, som virkelig får kjørt seg.

Geir Arne sykler på en traktorvei med sin Comp CC håndsykkel. Det er srålende vær og varmt.
Ut på tur med Comp CC. Foto: Funkibator

Vil tilby unike turer

Han har nemlig en av Norges fineste sykkelruter rett utenfor døren, – Tour de Dovre, en runde på rundt 14 mil. Det er denne turen Funikbator leier ut sykler til. De tilbyr gruppeturer for alle brukergrupper og gjør det mulig for både funksjonshemmede og funksjonsfriske å være med. «Jeg er ikke veldig fan av den segregeringen som man er vant til der det finnes egne arrangementer for funksjonshemmede. Da blir det ofte kun for dem og ikke funksjonsfriske».

Planen er å tilby guidede turer der det eksempelvis er en gruppe bestående av en familie på fire der én sitter i rullestol, et pensjonistpar, et ungt kjærestepar og kanskje en vanlig vennegjeng. «Det er viktig at man mikser. Det har vi samfunnsmessig nytte av med tanke på inkludering».

Fra i sommer tilbyr Funkibator en pakke med sykler, måltider, bosted, bagasjetransport og guide med mange gode historier.

«Alt er der så du slipper å sy sammen turer selv med mange forskjellige leverandører. Vi er der for å sikre en god turopplevelse for alle, og at du gjerne har lært noe underveis. Det eneste vi ikke kan sikre er været».

Mange som er avhengig av en spesialsykkel har sin egen sykkel, men det er ofte både upraktisk og dyrt å frakte den. «Det å kunne tilby sykler på stedet gjør at man ikke er avhengig av henger eller stor bil for å komme seg til Dovre, man kan for eksempel ta toget. I mange tilfeller vil det faktisk lønne seg å leie fremfor å frakte egen sykkel», forteller Geir Arne.

Trondheim-Oslo

Geir Arne drømmer også om å sykle fra Trondheim til Oslo, ikke via E6, men småveier med svippturer via for eksempel Røros, Beitostølen og innom Bardum på Langhus. Målet er å sette syklene på en skikkelig prøve og se hva de er gode for. «Det blir et stunt der man kan være med på tur en dag eller to for å prøve en spesialsykkel skikkelig», forteller sykkelentusiasten.

Kjærligheten

Geir Arne og kjæresten Tatjana smiler til kameraet. Hun sitter på ryggen hans. Bak dem ser vi en bålpanne.
Geir Arne og kjæresten Tatjana. Foto: Funkibator

I 2012 lagde Geir Arne, i samarbeid med NRK, en film kalt «I viljens landskap» som handlet om Rondanes 50-årsjubileum. Tatjana var trainee hos Nasjonalparkriket Reiseliv og jobbet med stimerking og kart der filmteamet startet. De to fant raskt tonen og ble kjærester kort tid etter. «De to neste årene skulle Tatjana studere i Østersund, mens jeg bodde på Lillehammer. Vi hadde avstandsforhold der jeg pendlet mye til Sverige den tiden». Ved slutten av studiet ble Tatjana tilbudt fast jobb i Nasjonalparkriket. Da flyttet de sammen til et småbruk på Dovre, som er  Geir Arnes barndomshjem. Sammen har de lagt bak seg mange mil på sykkel og ski. Tatjanas første langtur var fra Gausdal til Beitostølen det året Ridderrennet fylte 50 år. Da var de fire dager på ski over fjellet.

Geir Arne og kjæresten Tatjana sykler langs en grusvei, han med sin Comp CC håndsykkel og hun på en vanlig tohjulssykkel.
På sykkeltur sammen. Foto: Funkibator